Donate

Irvine Welsh i Sorgenfri: Ingen lager-mann

Sorgenfri har fått en novelle i gave fra Trainspotting-forfatter Irvine Welsh. Nå kan du for første gang lese den skotske forfatteren på trøndersk. Sorgenfri hadde et portrettintervju med Irvine Welsh i marsnummeret vårt i fjor. Kort tid etter at vi traff ham, ble han ambassadør for INSP (International Network of Street Papers).  Skotten har nå skrevet Aint no lager for 122 gatemagasiner- og aviser verden over, deriblant Sorgenfri.

[Read the story in English here.]

Illustration: Sarah Weishaupt

INGEN LAGER-MANN

Av Irvine Welsh 

«Det høres fælt ut når æ si det.» sa Elspeth.

Hun fylte opp vinglasset sitt og bevegde seg mot verandadøren.

­«Men æ har itj lyst te å ha dæm her, itj på en drink en gang. Æ har mista tellinga over kor mang julefeiringa dæm har ødelagt. Å dagen har vært så fin…»

Hun viftet med flasken foran ektemannen Greg, som ristet på hodet.

«Kom igjen nå da, kjære, vi må bare bite det i oss» –  stemmen hans gikk over til hvisking og han kikket mot gangen. «For din mors  skyld.»

Et krampeaktig hulk gikk gjennom kroppen til Elspeth. «Æ veit det. Det herre kan bli den siste jula hennes.»

Fra Gregs synsvinkel forsvant Elspeth et øyeblikk bak det store juletreet. Hun åpnet verandadøren og gikk ut. Der så han henne tenne en sigarett.

Greg skalv idet den kalde lufta invaderte rommet.  Han så hvordan Elspeth tok et trekk, så ett til, så kinnene hennes ble sugd innover. Deretter kartet hun den, gikk inn på kjøkkenet, skylte den under springen og kastet den i søpla.

Tilbake i stua så hun at Greg kikket på henne, sørgelig anklagende.

«Jada, jada, æ veit det. Æ har bynt på igjæn. Frank har gitt mæ en jævla bærepose med nærva allerede.» erklærte hun.

Stemmeleiet sank til et hves, idet Val Begbie, spinkel som en pinne, skrøpelig, og med cellegiftparykken på skakke, kom inn i rommet.

Elspeth hjalp moren sin, skjør og uanselig, ned i lenestolen.

«E guttan te sængs?» kvekket Val.

Det var de to yngste barnebarna, George og Thomas hun snakket om.

«Ja, dæm villa vær opp for å træff´n onkel Joe og´n onkel Frank. Som om det kjem te å skje.»

Val skulle akkurat til å legge ut om en klippefast tillit hun absolutt ikke hadde til dattersønnene, da det ringte på døren, og de nesten hårløse øyenbrynene føyk megetsigende i været.

Elspeth åpnet, og Frank sto foran henne. Hun hadde regnet med en at han var grøtaktig fengselsblek, men han virket solbrun, i fin form, og på toppen av det hele, edru. Enda mer uventet var det at han ikke kom alene.

«Det herre e Melanie.» annonserte han, og introduserte en slående elegant kledd blond kvinne, tilsynelatende i slutten av tjueårene.

«Hyggelig å treffe dere.» sa Melanie, og viste et stort, attraktivt, amerikansk smil, med matchende aksent.

«Takk i like måte…»

Illustration by Sylvia Stølan for Sorgenfri

Elspeth tok yttertøyet deres og fulgte dem inn til stua. Da de hadde satt seg ned og presentasjonsrunden var i gang, la hun merke til at Frank, i likhet med Melanie, hadde takket nei til Gregs tilbud om en drink, og at de valgte vann i stedet.

Mens Melanie nippet til vannglasset, glanet Elspeth, Val og Greg på henne, i en taushet som vertinnen til slutt følte seg tvunget til å bryte.

«Så, kor møttes dokker to, da?»

Spørsmålet var harmløst, men tonen gjorde Greg irritert.

«Kjære, ikke…»

«Det e jo bare et ænkelt spørsmål!»

Da Melanie gløttet bort på Frank, la Elspeth merke til at den amerikanske kvinnen, i motsetning til brorens tidligere gemaler, ikke så ut til å være redd for ham. Og han virket merkelig rolig. Franks varemerke, det skyggefulle kaoset bak øynene, glimret med sitt fravær.

«Det går bra.» sa Melanie.

«Jeg har en venninne som er kunstterapeut i fengselet. Hun var kurator for forestillingen der Franks malerier sto utstilt.»

«Ja!» utbrøt Greg entusiastisk. «Jeg leste om det i the Scotsman. Bra greier, Frank!»

«Han va god te å tægn, sjø» bemerket Val, hørbart, men mest til seg selv. «Da han va liten.»

Øynene i rommet falt på Frank, som forholdt seg stille. Det virket som om han sloss med noe inni seg selv, øynene og munnen hans strammet seg.

Melanie smilte.

«Jeg likte det han gjorde, og så fikk jeg en samlerkompis til å bli interessert. Han kjøpte bildene. Selvfølgelig hadde vi lyst til å møte kunstneren, så…».

Hun så på Frank.

«Melanie møtt mæ i fengsel.» erklærte Frank bryskt.

Elspeth himlet med øynene og fylte opp vinglasset sitt. «Dær va vi i gang igjæn, ja…».

De tørre, plisserte leppene til Val snurpet seg høylytt, og Greg sendte et irritert blikk mot kona si.

«Men så slapp æ ut, og fikk mæ overgangsbolig.», sa Frank.

«Æ trudd æ skull få sjå mer av dæ. Det må æ bare si» sa Val og stirret på sønnen sin.

«Jeg er redd akkurat det der er min feil, Mrs Beg…eh…Val» sa Melanie.  «Frank har tilbrakt mye tid med meg nede i London.»

«No kan vi like gjærn lægg kortan på bordet» sa Frank.

Franks og Melanies hender lirket seg inn i hverandre i en nesten lydløs, skulpturell bevegelse.

«Vi ska gift oss og fløtt te California.»

Underleppen til Val krøllet seg nedover. Elspeth spyttet ut vinen sin, og eksploderte i latter. Hun merket for første gang at broren så sint ut,  så hun rettet blikket mot Melanie.

«Unnskyld, du virke bare itj som du e Frank sin type.»

«Vel, gratulerer til dere begge!» sang Greg . «Vi må åpne noe sjampis!»

Melanie møtte Elspeths blikk.

«Hva med deg, er du Gregs type?»

Elspeth ble satt ut av spørsmålet.  Hun skulle til å si noe, men fikk det ikke til. Greg smilte og sa muntert:

«Vel, vi har to barn og et vanvittig boliglån på dette punktet i forholdet, så det håper jeg virkelig.»

Akkurat da brøt Val ut i et hosteanfall slik at datteren måtte skynde seg til unnsetning.

«Rolig, mamma…» Mens lungene til Val knirket og snappet etter luft i rommet, kikket Elspeth dumt på de andre. «Nån som veit nokka om´n Joe?  Ingen som har ringt´n?»

«Æ prøvd.» sa Frank. «Han tar´n itj.»

«Så, hvordan går det med prøvetida, Frank? Tilsynsvergen, eller det er vel ”parole offiser” de sier på filmene, han driver ikke og…» Greg rensket halsen, blunket til Melanie og fortsatte med amerikansk mafia-aksent: «Is he bustin´your balls?»

Illustration by Sylvia Stølan for Sorgenfri

Frank Begbie kikket på svogeren sin:

«Ka e det du prate om, kis?»

«Sorry, jeg har sett for mye Sopranos. Har kjøpt meg boksen. Har du sett den?»

«Nei, æ sjer itj så my TV, æ.»

Da ringte det på døra, og Elspeth reiste seg fra moren, for å slippe inn Joe. Han så uflidd ut med sin slitte fleecejakke, sine hullete jeans og herpede joggesko. De røde øynene hans tok inn rommet.

«Det herre va koselig.» snerret han, før han så på Val:

«Kossen går det, morsan? Kossen funke cellegifta?»

«Den e fryktelig tussig.» sa Val, som så vidt hadde begynt å få igjen pusten.

«Du e en fighter, morsan.» sa Joe tørt.

Øynene rettet seg mot Melanie, mens Greg stakk en boks Stella i hånden hans.

«Jeg visste du var en lager-mann» smilte Greg.

«Hæ!» sa Joe hissig, men han åpnet boksen likevel.

«Du har itj hørt siste nytt om´n Frank.» sa Elspeth, desperat etter å få oppmerksomheten bort fra bitterheten som rant ut av eldstebroren.

«Det herre her e kjæresten min. Hu hete Melanie.» bekreftet Frank.

«Hu e kunstner fra California. Vi ska gift oss, og dra over for å bo der.»

 

Han så på Melanie, før han lot blikket gli over ansiktene til familien sin.

«Men det e mer, sjø … Det e en unge på vei!»

Elspeth så skrekkslagen på Melanie og gispet:

«Hærre Jesus, no har æ hørt det å!»

Melanie ignorerte henne, og klemte Franks hånd.

«Ny unge, California, maleri…» Joe lukket det ene øyet og stirret på Frank med det andre.

«E det sånn det ska værra no?»

«Ja», sa Frank, mens temperaturen i rommet tilsynelatende sank.

Joe pekte på Elspeth.

«Å herre her…du… Det sjer ut som om vi itj e go nok te å sitt ne te midda me dokker, mæ og´n Frank og hu herre California-berta… vi får bare kom på en drink ætter at dokker har lagt ungan.»

«Det bli for my for´a mamma, sjø…»

«Ka hu si, da? Æ har itj hørt´a si et ord.»

Val begynte å stønne.

«Æ villa bare at det skull bli ei fin jul…»

Elspeth møtte Joes krigerske øyne og stirret tilbake med et blikk som kunne fjerne maling. Hun hveste:

«Du må gå. No! Du gjør´a mamma lei sæ.»

«Ka du snakke om?» ropte Joe.

Han vaklet bakover, og gikk på ryggen gjennom kaffebordet med et øredøvende smell. Glassene spratt veggimellom da bordets metallbein bøyde seg. Det ble kaos. De to barna kom i full fart gråtende ned trappa, Frank og Greg tok seg av Joe, mens Elspeth trøstet Val. Melanie gikk bort til de to skremte guttene.

«Hei, jeg heter Melanie.»

De så opprømt på henne.

«Jeg skal bli tanten deres. Jeg skal gifte meg med onkel Frank. Onkel Joe hadde et uhell og falt, men han blir fin igjen. Men dere, jeg har så lyst til å bli kjent med dere. Vil dere vise meg hva dere fikk til jul?»

Illustration by Sylvia Stølan for Sorgenfri

Guttene nikket med skeptisk entusiasme, og yngstemann, Thomas, lot Melanie ta hånden hans for å føre dem opp trappen. Elspeth formet et skamfullt og skyldbetynget «takk» med munnen da de forlot stua.

Frank hadde fått Joe på beina, og støttet ham, mens han skjøv Greg til side.

«Æ ska ta´n med ut i frisk luft å få´n inn i en taxi.»

«Jeg skal hjelpe deg.» sa Greg.

«Næh, æ fikse det.» sa Frank stivt og glefset til Joe:

«Kom no da!»

«Kor ska du færra med´n?» spurte Val, i plutselig panikk.

«Bare utafor og oppi gata», sa Frank.

Greg nikket og åpnet døren for dem. Han betraktet de to Begbie-brødrene forsvinne ut i natta.

Elspeth gikk opp i andre etasje der Melanie hjalp henne med å få guttene til sengs. Greg trøstet Val og feide opp de knuste glassene.

«Han har et tøft liv for tida, gutten vårres. » snufset Val. «Han bor itj på gata, men på sofaen te folk.»

Greg så på det ødelagte bordet, på det pyntede treet og steinpeisen. Det var bare så vidt han greide å tilgi Joe. Frank var borte i nesten en time. Da han kom tilbake satt de andre anspent i stua, mens Melanie snakket om California og familien sin.

Val så plutselig på sin yngste sønn.

«Ka gjor du med´n Joseph?»

«Itjnokka. Som æ sa, æ fikk´n inn i en taxi og ga´n tjue pund… nokka som forresten itj e et sjakktrekk å gi te en alkis.»

Frank trakk på skuldrene.

«Æ tippe hainn hoppa av drosjen ved nærmeste bar for å lag kvalm der. Vædde på at hain aillerede e kjørt te legevakta no.»

«Men du har itj gjort bror din nokka, har du det, Frank? Itj på julaften, gut, itj på den siste julaften te mor di?»

«Det skjedd itj nokka gæli, mamma. Aillt e helt greit», sa Frank rolig.

Elspeth, med et vinglass i den ene hånden og en flaske i den andre, stirret på ham.

«Står du å si at du itj ga´n juling?»

«Koffor skuill æ gjørra det?» Frank ristet på hodet som om hun var sprø i hodet.  «Hainn e jo bror min.»

«For at du e du?» Haken til Elspeth pekte utfordrende på ham. «For at det e sånne ting du bestandig har gjort?»

«Eksfanger blir stigmatisert nok av samfunnet.», skjøt Melanie inn, og ristet på hodet. «Frank har foretatt en lang reise for å kontrollere sinnet og angsten sin, og jeg tror han fortjener en viss støtte fra familien sin.»

«Unnskyld at æ si det,» sa Elspeth, «men æ trur itj du veit nokka om ka han fortjene fra familien sin!»

«Elspeth, vær så snill!» ba Greg.

Elspeth holdt blikket på Melanie.

Illustration of Irvine Welsh by Sylvia Stølan for Sorgenfri

«Itj misforstå mæ. Æ like dæ. Ungan min like dæ. Du e en bra person. Så det æ prøve å fortæl dæ…» Hun så på Frank «… e at du itj ane ka du har rota dæ borti.»

«Du e foill.», sa Frank til søsteren sin. «Og du drit dæ ut.»

«Ka e det du prøve å si? At du har forandra dæ? Du har itj forandra dæ. Du kjem aldri te å forandre dæ.»

«Å det e akkurat sånn du vil ha det»  sa Frank i samme tone.  «Det villa ha passa dæ bra om æ hadd blæst mæ opp og klikka toilling. Det villa ha bekræfta det koselige og naturlige verdensbildet ditt: Svampen Joe, fæle Frank og gulljenta Elspeth. Den glæden får du itj fra mæ. Æ har gjort derre der det mæste av livet mitt, og det har itj funka, for æ har vært det mæste av livet mitt i fængsel. Å no gjør æ ting litt annerledes, æ prøve å itj vær negativ.  Så det ska du få vær alein om. Kos dæ med det!» sa han og reiste seg opp.

Melanie sto også opp fra sofaen. «Ja, jeg tror vi skal dra.»

«Du må slutte, kjære!» sa Greg, mens Frank og Melanie tok farvel med en hostende Val, før de forsvant ut i natten.

«Så no e det æ som e skurken?» jamret Elspeth.

Frank og Melanie spaserte en stund i den klamme kulda før de fikk praiet en taxi på hovedveien.

«Frank…» begynte Melanie. «Vi sa vi aldri skulle ha hemmeligheter for hverandre… Skadet du Joe?»

«Nei.» sa Frank Begbie. Han så Melanie i øynene. «Som æ sa, han e broren min. Itj bry dæ om dæm!»

Han holdt henne tett inntil seg. Melanie skalv. Selv inne i drosjen hadde ikke kulden sluppet taket i henne.

«Ska æ si dæ en ting? Æ glæde mæ te vi kjæm te California.», sa Frank.

«Det e aillt for kaldt hær.»

Comments: